Rune er snuskete

Vil først dele noen dikt med dere som jeg forfattet overfor Torbjørn de siste to dagene:

I går:

I smell …
Like hell

I dag:

My smell:
All well

Vakkert, om jeg så blir nødt til å si det selv. Det første ble skapt rett før gårdagens dusj (etter at vi kom til det nye hotellet, som Torbjørn allerede har kommentert), og det andre i dag, etter å ha tatt en ny dusj, og fått på nyvaskede klær.

Ellers kan man si det som delvis er sagt: Vi er i Porlamar, på Isla Margarita, etter et opphold på et par dager i Puerto la Cruz. Vi kommer til å bli på samme plass til flyet tar oss til Port of Spain, hvor et nytt fly venter for å ta oss til Heathrow, hvor det siste flyet venter for å ta oss til Gardermoen (alle med deilig mange timer venting mellom). Siden dette er slutten av reisen, er vi antakeligvis late nok til ikke å besøke de vakrere og bedre strendene nord på øyen, men nøyer oss med den brukbare stranden vi har nedenfor hotellet. Vi må jo tross alt akklimatisere kroppene våre til å bli i ro på samme plass i mer enn tre netter eller så. Øyen er dessverre ikke det paradiset vi hadde håpet på, men det er godt og varmt her, og solen gjør oss gode og røde.

Det var ca. det jeg hadde tenkt å si i dag … og ja: Skype (eller kanskje til og med VoIP generelt) burde være forbudt på plasser som har trege internettlinjer.

PS: Har pløyd gjennom Ondskan (på dansk riktig nok) og Illiaden. Får se om det er noe fornuftig å bytte til seg på hotellet. Det var en norsk bok der hvertfall, men det var en tøsete husmor-roman, så det utgår.

OK, det følgende avsnittet er kanskje ikke for alle. Dersom du har lagt fra deg bæsj-og-tiss-og-promp-humoren, kan du vurdere å hoppe over det avsnittet.

Dette er et stykke etter hva jeg har kommet til i mine beretninger om Reisens Gang, men det får så være: jeg må komme Torbjørn i forkjøpet. Vi har nettopp kommet fra en reise som tok oss vel 43 timer, hvorav mesteparten ble brukt på buss. På disse bussene kan man normalt ikke tømme ryggen. Det står et skilt om at du må gi beskjed til sjåføren dersom “los otros” eller noe i den duren (”solamente urinado”). Jeg vet ikke hva som gjorde utslaget, men magen min er hvertfall lite fornøyd med å bare ha inntatt kjeks, noen stusselige brød i rundstykke-størrelse, og to sandwich-aktige ting med ost og skinke. Uansett: på den siste av tre busser, ikke lenge etter at jeg våknet, begynte magen og tarmen å sende hjernen min lynmeldinger, hovedsaklig via nervene i ryggraden antar jeg, om at noe var i gjære. I starten var det lett å ignorere det, men etterhvert trykket det såpass hardt på at jeg til stadighet måtte vurdere hvor langt det var igjen til bussen stoppet. At de (egentlig) små måltidene jeg hadde spist plutselig fikk dyttehjelp av det man på godt norsk kaller tarmgass gjorde hvertfall alt annet enn å hjelpe på saken. Etter å ha sittet å presset i en time eller to (og du kan banne på at det føltes som en evighet), med gass boblende opp og ned, var jeg redd jeg ikke klarte å kjempe mot lengre, og måtte be Torbjørn om å be sjåføren stoppe snøggast råd, dette fordi det for min del var greiest å sitte i ro, og konsentrere meg mot flyten. Torbjørn kom til unnsetning, etter å ha forhørt seg om nederlenderne rundt oss kunne spansk, og sa noe slikt som “mi amigo … baño”, hvorpå sjåføren spurte “aqui?” og Torbjørn kunne bekrefte: “aqui”. Jeg skal ikke legge ut så mye mer, men nøye meg med å si at jeg fór ut av bussen, med den lille sekken min på ryggen, for det er i den sekken dopapiret ligger. Haleluja!

Jeg hadde tenkt å skrive noe mer, kanskje om hvordan vi brukte halvannen time eller så med sekk på rygg og mage, fordi bussen stoppet på selskapets terminal, og ikke hovedterminalen. Kanskje om hvordan vi for første gang i Sør-Amerika har spist kebab, og kanskje om hvordan den lange bussturen var teit og kjedelig, og man til tider skjønte mindre. Kanskje om folk vi møtte, og kanskje om den flotte beliggenheten hotellet vårt har nå. Tipper jeg utsetter det. Dersom du hoppet over forrige avsnitt har du med andre ord ikke noe spennende å lese på.

Buss til Rio: 12. juli

Mange timer busstur (ca. 24) er ganske kjedelig. På veien leste jeg nok en gang gjennom Doppler, av Erlend Loe. Siden den er ganske kort av seg, morsom og lettlest, pløyde jeg den på ikke så mange timer, og hadde alt for mange igjen. Disse ble brukt på å forsøke å sove (jeg er fryktelig dårlig på å sove på buss, selv etter alle disse timene vi har brukt på nettopp dette fremkomstmiddelet), spise noe kjeks og diverse mat på stoppesteder, og holde mer eller mindre (helst mindre) intelligente samtaler med Torbjørn. Bussturen, lang som den var, kom merkelig nok ikke med matservering, som alle de andre lengre bussturene vi har tatt på reisen vår. I stedet stoppet den på diverse “self-serving”-plasser. Man får en lapp, eller et kort, i det man går inn, så forsyner man seg av mat og drikke, og kjeks og leker (dersom ikke Gris er nok for oss, og det er han). Når man så forsyner seg av disse tingene, blir det merket av på lappen (eller de bipper kortet ditt) hva du har kjøpt, og når du går ut summerer de lappen din (eller bipper kortet på nytt) og forteller deg hvor mye du må betale. Tipper det er et skittent triks for å få deg til å kjøpe mer greier enn du hadde tenkt til.

Før vi entret Rio var vi gjennom en bagasjesjekk. Vi måtte ut av bussen, siden vi har låst sekkene våre inni noen store bagger med hengelås. Etter at karen åpnet sekken, konstaterte at den var meget full, og pakket relativt grundig, fant han vel ut at det ville være for mye stress å pakke den igjen etter å ha tømt den, så han nøyet seg med litt poking på tingene mine, og sa OK. Dette var forøvrig etter at han først hadde prøvd å snakke til meg på portugisisk, så spurt om jeg kunne spansk.

Rio de Janeiro (eller Januarelven som vi säjer): 13. til 18. juli

Rio de Janeiro har fått navnet sitt etter den noe desorienterte portugiseren som fant stedet. Han trodde at den massive bukten var plassen hvor nok en elv hadde utløpet sitt i Atlanterhavet, og døpte plassen Januarelven. Haha, gjett om han tok feil! Byens to største turistattraksjoner, som vi så klart besøkte, er Cristo Redentor (du vet, den enorme jesus-statuen, tegnet av en franskmann, og oppført av brasilianerne, ca. 790 meter over havet, på et fjell som gjør at den kan ses fra mesteparten av byen) og Pão de Açucar (Sukkerloffen, et fjell som har en form som minner om et portugisisk brød, med taubane opp, og også her en flott utsikt). Utenom dette er vel byen kanskje kjent for å ha en rekke med store favelaer (slumbyer, som gjerne har noen hundre tusen mennesker i hver, kontrollert av narkolangere og guidebøker råder generelt folk fra å traske rundt inni her, mer om dette senere), og for fotballfrelste, har byen fire store fotball-lag, med tilhørende ville supportere.

Vi bodde i Copacabana, en relativt turistvennlig bydel (som i at det er forholdsvis mye politi i gatene, og mindre kriminalitet). Her tilbragte vi dagene på herberget (Che Lagarto, Copacabana), hvor vi delte rom med seks andre. I løpet av oppholdet, hvertfall en jente fra California, et par fra New Zealand, tre britiske jenter, to jenter jeg ikke aner hvor var fra, og en svenske som hadde studert norsk i Ålesund. Svensken hadde vært noen dager i São Paulo, siden han hadde lite penger igjen, og ble tilbudt gratis plass å bo der, og nå hadde han akkurat nok til transport til flyplassen, samt et par flasker øl. Vi minnet han på at det er 36 amerikanske penger i “departure tax” fra Brasil, og dermed måtte han låne noen dollars av oss. Vi har det vi tror er adressen hans, så om han ikke betaler tilbake reiser vi til Sverige og banker den som bor der (eller ikke).

Ellers besøkte vi de nevnte severdighetene. Om Cristo Redentor kan man nevne at den venstre armen hans peker mot nord, den høyre (naturligvis) mot sør, og som guiden vår sa: rompen hans er vendt mot fattigdommen i den vestlige delen av Rio. En av folkene vi var med spurte hvorfor de (brasilianerne) puttet han på toppen av dette fjellet, og guiden bekreftet de vi andre vet: slik at han skal holde et våkent øye over byen og passe på den (eller noe slikt). Det er som man kanskje kjenner til ganske vanlig å ha et religiøst symbol på en topp som “ser over byen” i hele Sør-Amerika. Pão de Açucar hadde også en flott utsikt, men ikke så flott som fra Cristo. Her var vi imidlertid heldige nok til å se solnedgangen over byen. Flotte saker. Jeg glemte nesten å si det, men guiden vår sa noe om den brasilianske marinen da vi var på Cristo. Det er en strand ved Sukkerloffen, som er en av de flotteste strendene i byen, men den er bak en marinebase, og dermed bare tilgjengelig for folk i marinen. Marinen hadde, som få vet, vært med i den første verdenskrig, hvor de sendte en flåte for å hjelpe europeerne. Nesten halvveis over atlanteren fant de ut at de ikke hadde nok drivstoff til hele turen, og måtte snu. På andre forsøk ankret de opp ved Marokko eller noe slikt, hvor 19% av bemanningen pådro seg diverse kjønnssykdommer og måtte sendes hjem igjen. Til slutt holdt de et fantastisk sjøslag, hvor de drepte syv (7) hvaler, før krigen endte. Så konkluderte guiden: Å være i den brasilianske marinen, the pride of the people, er en god ting; man får bo på det beste, fineste stedet i byen, man har den beste stranden, gode treningsmuligheter, og man trenger ikke å gjøre stort annet enn å drepe en hval eller syv.

Vi hadde også et par turer ned til stranden for å slappe av og nyte litt sol, og jeg for min del unngikk så vidt å bli solbrent (der har jeg for å utsette å gnikke meg inn med solkrem). På søndagen stengte de av veien som var nærmest stranden, så da tok vi oss en lang gåtur til stranden i Ipanema (en bydel lengre sør-øst), og senere på kvelden fikk jeg rullet litt rundt med skateboardet mitt.

Før vi forlot plassen rakk vi å bli med på en favela-tur. Vi reiste sammen med noen engelsktalende folk (engelsk som morsmål) og guiden som var fra Rio. Det er mye interessant å si om favelaen, og det spørs vel om jeg får med meg alt her. Hovedtingen er hvertfall at det er langt fra så mye kriminalitet og drap som skjer der inne som aviser og guidebøker vil ha oss til å tro (bortsett fra salg av narkotika da). Folkene som blir drept her blir som regel drept “for en grunn”, og da fordi de på en eller annen måte ødelegger for virksomheten til sjefen for narkotikavirksomheten. Det er også så og si ingen kriminalitet folkene seg imellom, og mot turister. Dersom det skulle bli bråk her inne kommer politiet, og det er bad for buisness. Spesielt siden politiet ikke nøyer seg med å bevæpne seg med pistoler (her snakker vi automatvåpen, og større og kraftigere enn de usle MP-5-ene som politiet i Norge har), og er langt fra redd for å bruke dem. Nok om det. Folk her er heller ikke så fattige som man først tror. De fleste jobber en eller annen plass i byen, og selv om de tjener mindre enn gjennomsnittet klarer de seg fortsatt bra på grunn av mange ting: de betaler ikke skatt på noen av varene de kjøper (antakelig fordi en stor del av dem er stjelt), de betaler ikke skatt på å bo, og tomtene er gratis (med mindre man bygger på taket til en annen, men da kan du selge plass på ditt eget tak igjen), strømmen stjeler de fra strømselskapet, samme med vann og internett. Gatene her er til tider veldig smale. Opprinnelig hadde de plass til to biler i bredden, men etterhvert som det kom flere folk, startet folk å bygge hus ute i veien også. Nå er det knapt plass til to folk i bredden noen av stedene.

Torbjørn har vel sagt det som trenger å sies om hvor man spiste mat, og egentlig det samme om flyet videre til Manaus. Kanskje jeg skriver noen ord om det senere selv, men det kan vel også være at jeg hopper over det.

Puerto Iguazú: 9. til 11. juli

Puerto Iguazú er tydelig preget av at det kommer mye turister hit for å se fossen. Ikke bare utlendinger, men det er mange argentinere som reiser med direktebuss fra Buenos Aires for å se fossene her, samt nasjonalparken. Igjen er det et område som dukker opp på listen til UNESCO, og nasjonalparken har blitt bygget med masse folk som passet på at alt går bra for seg uten å skade naturen nevneverdig. Byen i seg selv har masse utesteder og slike ting man trenger når det kommer turister. Det er et tax-free kjøpesenter ved utkanten av byen også, men dit dro vi ikke. Det er også en tjukk forsamling med internettsjapper i midten av sentrum.

Herberget vi bodde på var koselig og bra, om enn en smule dyrere enn hva vi har betalt tidligere. Torbjørn bemerket fort at vi hadde et helikopter i taket (en vifte, ja, men den bråkte noe verre). Etter de mange bussturene sovnet Torbjørn tvert, så det ble ikke så mye action den første dagen. Jeg ble imidlertid venn med katten som bodde der, og den ble gode venner med meg. Dagen etter var jeg også venn med hunden.

Dag to busset vi ut til fossen. Bussen ut var ikke så dyr, inngangen var vel OK priset. Vi merket oss at det var litt lite vann i elven, så jeg antar fossene er mye mer imponerende i regntiden eller så. Imponerende var det uansett. Det vil si … det var en del småfosser som slet veldig med at det ikke var så mye vann, og ble relativt kjedelige affærer, men hovedgreien: Garganta de Diablo (eller noe slikt) var fortsatt et bra syn. På den argentinske siden er det også mange stier som går gjennom skogen, slik at man får se en god del natur også. Det skulle også være en båt som skulle gå til Isla San Martin, men den var ikke i bruk på denne dagen. Teit. Det var en del dyr som hadde blitt litt for tamme som drev og snek mat rundt spisestedene. Dro ting ut av bosspann og slikt. På en måte kan man vel si at dyrene forurenser parken mer enn mennesker, dersom de drar greier ut av bosset og inn i skogen. Vi har en god del bilder fra parken, og bilder teller som man vet hvertfall like mye som tusen ord.

Foz do Iguaçu: 11. til 12. juli

Etter tre netter i Puerto Iguazú, tok vi bussen over til den brasilianske siden. Buss over kostet to peso per pers (~4 kroner), men siden vi mistet billettene våre, og bussen ikke venter ved grensen, kunne ikke vi bruke de til å slippe å betale fra grensen til Foz. Dermed måtte vi ut med fire peso til. Jaja. På grensen fikk jeg til og med brukt skateboardet mitt litt mens jeg ventet på den neste bussen.

I Brazil har de fleste byer to bussterminaler. En for lokalbusser, og en for busser som går mellom byer. Vi kom til den første av en eller annen merkelig grunn. Vi manøvrerte oss til hotellet vi hadde sett oss ut, og ble så klart forsøkt shanghaiet til et par andre på veien over. På hotellet kunne de fortelle at de bare hadde rom til oss for én natt, så vi fikk opp farten.

Etter å ha dumpet sakene, tok vi bussen ut til den brasilianske siden av fossen. Denne siden er lagt opp mer som en fornøyelsespark, og det er en rekke aktiviteter man kan ta seg tid og penger til. Rappelering, fjellklatring, padling i kano, rafting … you name it. Mye greier. Så klart en del suvenirsjapper også. De fossene man ser fra denne siden av parken ser mer imponerende ut herfra. Det gjelder også Diablo-saken. Meita bra. Så til og med ut som om det var mer vann i elven, men det ville være merkelig siden vi var der bare en dag senere. Igjen tok vi en del bilder.

Da vi kom tilbake til byen kjøpte vi bussbilletter til Rio de Janeiro. Ikke så fryktelig billig, men så tar bussturen omtrent 24 timer også. Mer om den senere (selv om det ikke blir så mye).

Det var det jeg fryktet … det er veldig lenge siden jeg har skrevet noe, og bloggen min er dermed ganske utdatert. På tide å fikse litt på det.

Montevideo: 3. til 6. juli

Montevideo er Uruguays hovedstad, men det er vel ikke noe heksekunst å finne ut av selv. Vi hadde litt uflaks med været den første dagen, og det var regn på starten, resten av dagen var det overskyet, en smule tåke, og fuktig og slikt. Kanskje første gangen på hele turen. Dagen etter ble det bedre vær, og da var byen mye hyggeligere. Jeg vet ikke helt om det er så mye å si om byen … jeg likte den ikke spesielt godt, hotellet vi bodde på var brukbart, om enn veldig kjedelig, og vi fant ikke så mye spennende å se på i byen. Hadde jeg hatt notatene mine (som ligger hele veien inn på rommet herfra) kunne jeg sikkert ha utbrodert litt mer. Vi var i det minste nede i mausoleumet til Uruguays største helt. Husker ikke hva han heter i farten, men plassen var ganske fancy. I midten av det store, svarte rommet, sto det en opplyst urne, som antakeligvis inneholdt asken til karen. På veggene sto det med stor skrift datoene til viktige hendelser i livet hans. Det var ikke helt det samme som å se Lenin akkurat, men det var smuud nok. Spesielt med tanke på at det antakeligvis var det mest spennende vi så i byen.

Vi brukte også en ganske lang gåtur for å finne busstasjonen, og en like lang gåtur tilbake. Det ble fort klart at denne gåturen ikke ville bli gjentatt med sekk på ryggen, så da vi forlot byen tok vi drosje opp. Drosjen var ikke så dyr, og for en gangs skyld hadde han taksameter … som han faktisk brukte. Valutaen her nede virker relativt tullete for oss siden det er så høye valører (ikke fullt så tullete som i Chile riktignok). Om jeg ikke husker feil må man dele på fire for å få norske kroner. Mye sedler, og de var teit nok større i areal enn de vi har hatt i tidligere land.

Colonia de Sacramento: 6. til 8. juli

Lonely Planet sier noe slikt som “no place can be this cute”. Colonia de Sacramento er på UNESCOs liste over verneverdige kulturområder. En del av den gamle havnen er tatt vare på, og skiller seg fra resten av byen (og byer generelt her nede) ved at gatene ikke er lagt ut som det vanlige “sjakkbrettet” som det sto i boken, eller rutenett som jeg heller ville si. Byen ble grunnlagt av en skitten gjeng portugisere, som brukte den for å smugle gods inn i Buenos Aires på et tidspunkt det var høye skatter for å importere ting direkte fra Europa. En god, gammel smuglerby med andre ord.

Det er masse flotte gamle bygninger her, og fin utsikt over Rio de la Plata (som fortsatt boggler med hodet mitt, siden jeg liker å tro at det er atlanterhavet, og ikke slutten av en elv). Det er ikke fryktelig mye som skjer her (selv om man sikkert kan finne på noe om man kjeder seg), og siden Torbjørn hadde lest noe greier om høye temperaturer lengre nord bestemte vi oss fort for å reise videre. Det var forøvrig en hyggelig plass å bo et par dager, vi fikk vasket klærne våre, og snakket blant annet med en kanadisk lærer som hadde det med å reise i Sør-Amerika.

Reisen til Iguazu Falls

Da vi skulle videre hadde vi bestemt oss for å ta oss oppover til Iguazu Falls, og å reise gjennom Uruguay, så bussen gikk til byen Salto (05:50!), som er kjent for noen varme kilder som ligger rundtomkring. Bussturen dit tok åtte timer eller så, og da vi kom frem kjøpte vi en billett til Concordia i Argentina. Det er bare rett over en elv, så bussturen tok en time, inkludert stopp ved grensen for å ordne med stempel i pass og slikt. Vi hadde dog en del ventetid i Salto. Vel fremme i Concordia stakk vi innom busselskapene som damen i skranken i Salto hadde sagt kjørte til Puerto Iguazú. Det ene hadde en buss som gikk noe over tolv, og var fremme i elleve-tiden. Igjen måtte vi vente, men ikke mer enn halvannen time. Bussen stoppet ikke på bussterminalen, for å slippe å kjøre innom alle byene, så busselskapet ordnet med en drosje til utkanten av byen. Drosjesjåføren var grei nok til å vente med oss til bussen kom, og så til at vi kom oss trygt på (han hadde vel betalt for det, men likevel). Alt i alt tok turen fra Colonia til Puerto Iguazú vel 30 timer.

OK. Det var nok en påminnelse om at tastaturer ikke skal ha knapper for å sette PC-en i sleep mode, eller slå den av. Etter å ha skrevet ganske mye om ting som har skjedd i Buenos Aires, kom jeg borti en av disse knappene, og med systemet de bruker på denne internettsjappen var det visst ikke bare bare å vekke den opp fra sleep mode. Neida, man måtte restarte maskinen, og alt jeg hadde skrevet var tapt. Fanken heller! Da får dere det i kortform.

Fredag 30. juni

• Taxi til herberget. Metro er ingen god plan så tidlig på dagen med så mye bagasje. Gabriel hinter om at turen bør koste ca. 15 peso.
• Dorsjesjåføren prøver å holde en samtale med oss. Han spør om damene i Norge, og gjør en håndbevegelse som jeg tolker som “har de store pupper”. Jeg svarer ja, og han sier “Me gusta!”.
• Han spør om vi røyker marijuana eller bruker kokain, jeg ler og sier at vi drikker koka-te i ny og ne. Han dropper emnet.
• Vi blir medlemmer i Hostelling International for å spare litt penger.
• Rommet vårt er ikke klart, så vi stikker til sentrum etter å ha etterlatt bagasjen i oppbevaringsrommet deres.
• Minibank gir meg mer argentinske pesos. En tigger får to av dem.
• Gågaten Florida har masse butikker. Mesteparten er teite.
• Jeg tømmer ryggen på et kjøpesenter der, og til min store overraskelse er det ingen bøtte for papiret. Hurra!
• Det er masse supportere på gaten, og en gjeng som selger supporter-ting. Fotballkamp er nær. Argentina - Tyskland. En buss har flagget over grillen.
• Etter de vanlige omgangene får vi nøkkelen til rommet, som er et seksmannsrom bare for oss (tom for dobbeltrom visst). Torbjørn tar en lur, jeg leser bok, og Argentina taper på straffekonkurranse.
• Vi stikker til et spisested i San Telmo (bydelen vi bor i) som har mye kjøtt på menyen. Vi spiser store mengder.
• Siden rommet vårt er rett ved en resepsjon som spiller alt for høy musikk på kveldene/nettene, bråker det en del når vi skal legge oss.

Lørdag 1. juli

• Jeg sover lenge, og for første gang på veldig lenge, tar jeg en god, deilig, varm dusj.
• En dame foreslår at vi bytter til et dobbeltrom i andre etasje. Vi er ikke vanskelig, og de har plutselig et ledig seksmannsrom igjen (pluss at vi håper det er roligere i andre etasje).
• Vi tar metroen til sentrum. Fantastisk fremkomstmiddel, spesielt når det koster hva kollektivtransport burde koste: 0.70 peso per tur.
• Vi kjøper billetter med fergen til Montevideo på mandag.
• Vi tusler gjennom diverse plazaer/parker med flotte statuer (hvor det av og til er slitsomme unger som står i veien for et bra bilde), flotte trær, folk som leker med sykler (og kjører opp og ned en trapp som om det er det mest spennende i hele verden), samt masse annet flott.
• Torbjørn er på jakt etter en bukse, så vi stikker til en handlegate. Det slår oss at mesteparten av butikkene som selger klær er for kvinner. De for menn selger hovedsaklig dresser og slikt.
• Vi finner en butikk hvor karen i den er eieren og designeren av alle klærne i butikken. Torbjørn slår til og kjøper tre bukser. Her var det brukbare ting. Begge kjøper en ny caps, spesielt siden den jeg har er ganske sliten etterhvert.
• Vi snubler over en plass som virker som et kjøpesenter. Det er masse butikker som selger skateklær der, masse tatoveringsbuler, og masse sjapper som selger goterklær. Det er litt for mange svartkledde ungdommer som prøver å se triste ut der.
• Vi er nå utenfor kartet. Det gjør ikke noe. Vi finner en metrostasjon og tar metroen hjem.
• Etter å ha dumpet klærne, stikker vi på en italiensk restaurant rett borti gaten. Vi kjøper en pizza med ost, skinke, og oliven som lett ruller av pizzaen. Den bader i ost, og smakssansene mine får en osteorgasme. Dessverre får magen nok alt for fort, og vi må etterlate et stykke hver.
• Før vi legger oss benytter vi oss av gratis internett. Vi kommer i snakk med en jente fra Santiago, Chile, som tar noen fag på en skole i Buenos Aires. Merkelig nok teller det ikke for studieløpet hennes i Santiago, så hun mister et semester på å reise og ta fag her. Sært.
• Det er masse støyende musikk fra lobbyen. Høyere enn i går. Ringeklokken går i ett utover natten, og klokken syv ringer den i fem-ti minutter før den blir svart. Da kommer det noen folk som enda ikke er edru, og de ser ut til å bestemme seg for å holde en diskusjon utenfor rommet vårt. Kjekt.

Søndag 2. juli

• Jeg sover lenge.
• Metro til sentrum.
• Hviledager er teite. Litt mindre teite i Buenos Aires enn i Iquiquie, men dog.
• Vi slapper av i diverse parker. I en av dem går det noen jenter og tar bilder av trærne. Vi tipper at de driver med noe skolegreier.
• Metro tilbake til herberget.
• På kvelden drikker vi en øl hver.
• Vi drikker to til.
• … så to til … dere skjønner …
• Vi kommer i snakk med en danske. Flott å kunne gjøre seg forstått mens man snakker norsk.
• Tipper vi glemte at ølflaskene er 0.65 liter i stedet for 0.33.
• Begge blir dårlige. Vi kommer også på at vi ikke har spist mye i dag. Dårlig kombinasjon.

Mandag 3. juli

• Oops … vi mistet båten. Torbjørn vekket meg halv ni, båten gikk åtte.
• Vi er relativt fyllesyke begge to. Teit.
• Vi sjekker ut, og tar metroen med sekkene våre. Det er trangt på denne tiden av døgnet.
• Vi bruker noen timer ved havnen mens vi venter på båten. Spiser noe mat, ellers lite.
• Tollsaker og slikt går bra. Entry- og exit-kortet for Uruguay er ferdigutfylt av båtselskapet!
• På båten viser de fotballkamp. Italia slår Ukraina 3-0.
• Vi kommer i land i Montevideo. Drosjen tar betalt i USD, siden vi ikke har Uruguays peso.
• Etter å ha fått hotell, som vi ikke aner hva koster for natten, stikker vi ut en tur.
• Minibanken vil ikke leke med kortet mitt. Noen kids spør etter penger på spansk. “No entiendo” sier jeg. “Money” sier de. Jeg har ingenting uansett.
• Hotellrommet vårt er lydt. Gaten er omtrent inne i rommet. Puten min er alt for stor.

OK, nå har vi jo virkelig forlatt Argentina, men så langt har jeg ikke kommet i bloggingen enda.

Tirsdag 27. juni

Da jeg pusset tennene i dag merket jeg at skjegget fortsatt satt der det skulle. At det var borte hadde tydeligvis bare vært en drøm. Jeg drømte også noe greier om å drikke Jägermeister, og Torbjørn avfeide det med at jeg bare savnet “Turbogrisefylla”, som han så vakkert valgte å kalle det. Vi tok med oss sekkene, dumpet dem hos reiseselskapet, og spiste frokost sammen med en liten gjeng med spurver, og en hund som ikke hadde lært bordskikk. Ikke lenge etter var vi klare for å hoppe på bussen, og etter litt småprat med en tilfeldig dude som håpet vi skulle ta bussen ved siden av, var vi i gang. På vei gjennom Atacama-ørkenen ble man vitne til en del kule ting. Det er en enorm, aktiv vulkan der, som er på rundt 6000 moh. om jeg ikke husker helt feil. Det er, så klart, en massiv ørken der, med lite grønt, bortsett fra ved de få innsjøene som er der. Det var en bønsj med noe hvite greier rundt noen av innsjøene også, og jeg gjettet meg til at det var salt eller noe slikt. Kort etter fikk vi også se noe så obskurt som snø. Snø i en ørken … hvem hadde forventet det liksom? Det ble noen heller dårlige bilder (tror jeg). Igjen: å ta bilde gjennom et bussvindu er ikke noe særlig.

Bussen stoppet rett over grensen en plass (grenseovergangen gikk forresten helt smuud) fordi sjåføren skulle ha pause. Der ble vi påspandert lunsj med en kopp te av reiseselskapet (inkludert i prisen så klart). Det tørre ost- og skinke-smørbrødet var hvertfall bedre enn den kalde risen med kalde grønnsaker og kald steik vi fikk tidligere på bussen. I pausen rakk vi også å se siste resten av Frankrike mot Spania, til franskmennene på bussens store glede (og fotballentusiastene flest, briter og slikt). Kanskje spesielt siden de vant. Duden vi hadde snakket med før bussen startet påpekte at to av tre mål var kommet etter off-side, men det prellet rett av franskmennene (som forøvrig var jenter).

Så … ny busstur (eller den samme, bare fortsatt). Det begynner å bli mørkt, så det er vanskeligere å få med seg så mye av naturen utenfor, men ett og annet ser vi da. F.eks. en ganske bra solnedgang, som igjen er supervanskelig å ta bilde av i en bevegende buss. Vi la også merke til at på flere steder var fartsgrensen malt i veien (spesielt der den var anbefalt for kommende svinger og slikt tror jeg). Vi så også en del flotte herregårder på veien inn mot diverse byer. Til slutt var bussen fremme i Salta. Vi hadde ikke før fått bagansjen av bussen før det svermet med folk fra diverse herberger som ville lokke oss til deres plass. Torbjørn avfeide de fleste med: “We already have a reservation” og “we are leaving tomorrow”. Siste på grunn av at når folkene hører at du har reservert, spør de om du kanskje vil bytte i morgen.

Duden vi hadde snakket med tidligere, Anton fra Nederland, lurte på om vi visste hvor vi skulle, og om han kunne slenge seg på. Det viste seg at det er betydelig lettere å finne veien til en plass når noen i gruppen kan spansk og faktisk kan spørre etter den. Gang på gang mens vi var med han i Salta, beviste han hvor mye lettere ting er når man kan språket. Tipper jeg må hoppe på et kurs en gang. Herberget vi hadde valgt fra boken vår var en OK plass, og vi bestemte oss for å dele et rom for fire, sammen med nederlenderen (etter han hadde spurt om vi snorket eller ikke). Vi avsluttet kvelden med en buffet på en nærliggende restaurant (som heldigvis var åpen, klokken ett om natten) til 15 peso per stykk. I norske kroner: rundt 30. Supersmuud.

Onsdag 28. juni

Dusjen her er en plass mellom lunken og varm. Endelig! Etter å ha gjort oss rene og pene, stakk vi til Plaza 9de Julio for å finne oss noe å spise. Vi spiste en enkel, ikke altfor dyr frokost, på en fancy plass. Utenfor, rundt plazaen vokser det faktisk trær med appelsiner. Appelsinene henger på trærne, og ingen driver og plukker dem ned. Fascinerende. Etter frokosten splittet vi fra Anton, som bestemte seg for å prøve herbergets gratis internett-tilgang, mens vi gikk til postkontoret. Beklagelig nok hadde de ikke postkort der, så vi stakk tilbake til plazaen, kjøpte noen der, og bestemte oss for å gå til herberget igjen, siden posten snart tok siesta. Torbjørn sjekket noe e-post etter at Anton var ferdig med maskinen, og jeg brukte tiden til å skrive kortene mine. På vei ut spør Anton om vi skal være med på barbequeuen på herberget, senere på kvelden. 18 peso for deilig, grillet kjøtt. Damen som informerer han om dette stusser litt, og spør om jeg og Torbjørn er Antons barn. Siden han viser seg å være 36 år, er han vel litt ung til det.

Igjen splittes våre veier. Anton flyger etter noe mat (om jeg ikke husker feil), mens vi stikker til bussterminalen og kjøper noen superfancy billetter til Buenos Aires. Første klasse på en buss. Masse måltider, store, flotte seter som man kan legge helt ned, champagne eller whiskey inkludert i prisen … kan det bli bedre? Siden bussturen er estimert til vel 20 timer, tillater vi oss å betale litt ekstra for en litt mer behagelig tur. Det skal vise seg at vi ikke angrer på det. For første gang gleder Torbjørn seg til en busstur han vet blir lang. For denne herligheten måtte vi ut med 180 peso hver. På vei tilbake til herberget stopper vi innom et supermarked og kjøper en enorm kylling, noe brød, cola og litt diverse greier. Tilbake på herberget bruker vi kjøkkenet vi har tilgjengelig og fortærer kyllingen. Vel, jeg klarer riktignok ikke hele min del. Torbjørn skriver ferdig kortene sine, og på vei ut merker vi at det er noen problemer med nøkkelen vi har. Virker som om hvis Anton låser, kan ikke vi låse opp, og motsatt. Hvor sært nå enn det høres ut … Vi stikker til posten igjen, og poster kortene. Fjorten kort, én peso per kort, fire peso per kort i porto. Kos. På vei tilbake kjøper jeg en ny bok, siden jeg snart er ferdig med den jeg holder på med. Neste ut blir “The Godfather”.

Grill-tingen er flott. Godt kjøtt, god salat, og gode poteter. Det er også en håndfull med andre reisende der, deriblant to sveitsere, to briter og en liten gjeng med nederlendere. Vi konsumerer noe av det lokale ølet (Quilmes), og diskuterer diverse erfaringer og slikt med sveitserne og britene. Alt i alt en hyggelig aften.

Torsdag 28. juni

Etter å ha sjekket ut spiser vi frokost ved plazaen. Igjen sammen med Anton. Utenfor står det en kar på gaten som ser ut som at han jobber med å åpne dørene på taxier som stopper ved plazaen. Virker som en meningsfylt og spennende jobb. Som Jonas har kommentert i reisedagboken sin, merker man også her at i flere av landene er det mange som har jobber som virker mer eller mindre meningsløse, men som antakeligvis bare hjelper med å holde nede arbeidsledigheten. Folk som putter ting i poser på butikker, turist- og trafikkpolitiet i Cuzco som ikke ser ut til å ha allverden å gjøre, i stedet for et par ekstra bosspann: ekstra folk til å feie gatene. På vei gjennom gatene, etter frokosten, snubler vi over en triksekonkurranse. Ingen av oss deltar naturligvis. Antall spark jeg kan ha på en ball før den treffer bakken kan antakeligvis telles på én hånd. Vi tar farvel med Anton, som skal til Mendoza litt senere på dagen, og trasker for å drepe litt tid med internettsurfing (i mitt tilfelle, leking med kartet på planet snuskete). På vei over går vi forbi en rekke med skolejenter. En av dem sier “hello” i forbifarten, og etter at jeg svarer med “hello” tilbake, hører man fnising bak oss. Skolejenter altså … Husker ikke om jeg skrev det, men det var vel flere tilfeller med fnisende jenter som ropte “gringo” etter oss i Chile, etterfulgt av fraser som “I love you”. Tøysejenter …

Jeg vet ikke helt hva man kan si om bussen som ikke allerede har blitt sagt. Den er helt sinnssyk. Det er bare plass til tre seter i bredden, i stedet for de vanlige fire. Beklagelig nok driver de og viser VCDer her også, i stedet for skikkelige DVDer, men det får vel være. Av filmer som ble vist var det: “Racing Stripes” - en film som var dubbet til spansk om en zebra som blir brukt som racing-hest. “The Matador” - som blir avbrutt midt inni, antakeligvis fordi det var for mye pulig for de små ungene på bussen (de viste den på nytt senere). Samt “Aeon Flux” - mye fancy spesialeffekter og en grei nok historie. Jeg gjorde meg ferdig med Bjørneboe-boken jeg leste og hoppet over på Gudfaren. Tipper jeg må se filmene igjen en gang når jeg kommer hjem igjen. Jeg vil også si at kaffe med sukker i er feil. Vi fikk valget mellom kaffe og te, et valg som aldri er vanskelig, men til vår forskrekkelse hadde damen allerede helt sukker i kaffen. Frekt!

På bussen kom vi også i snakk med en argentiner som het Gabriel som driver med utvekslingsstudenter. Hyggelig kar, og vi snakket om diverse greier i lengre tid. Hovedsaklig om folk fra forskjellige land, språk og den slags. Og vi drakk champagne. Jeg er ikke noe stor fan av det til vanlig, men når det kommer med på billetten, så hvorfor ikke?

Vi ble vekket litt for tidlig, rundt syv eller så, men det var vel OK, siden vi kom til Buenos Aires litt tidligere enn antatt. Selv om jeg var trøtt våknet jeg fort da jeg fikk en kopp kaffe (igjen med sukker). Ikke fordi det er koffein i kaffe eller noe slikt, neida. Fordi det er veldig vanskelig å holde en full kaffekopp når bussen humper og rister som den gjorde etter at jeg fikk koppen. Umulig å drikke noe av toppen uten å søle, og umulig å sette den fra seg uten å søle. Man skulle nesten tro det var med vilje …

OK. Jeg holdt på å skrive denne greien skikkelig, men så forsvant alt sammen for meg, så da tar jeg heller en kort oppsummering:

• Det var kjølig da vi kom, men det er vel ikke så rart i en by som ligger 2000 meter over havet, samt at det var tidlig på dagen, og solen hadde knapt stått opp.
• Det gikk raskt å finne herberget vi hadde bestemt oss for på bussen til byen. Skjønner ikke at folk skal trenge taxi om de ikke skal campe utenfor sentrum …
• Etter å ha dumpet sekkene våre på det nye herberget kjøpte vi noen enorme sandwicher på en plass som viste Australia - Italia
• Det kom noen australienske jenter som oppførte seg merkelig mens de så på kampen. Supportere altså … Etter en halvtime mistet kanalen forbindelsen til Europa, men den kom tilbake etter femten minutter eller noe.
• Vi fant ikke busselskapet vi hadde tenkt å bruke ut av byen, så vi endte med å bruke Gemini istedet. Vi bestemte oss også for å forlate byen dagen etter, siden den er liten, relativt kjedelig, og utnytter turistene som kommer der.
• Vi leide sykler og brett for sandboarding for 5000 peso (ca. 50 kroner).
• Etter å ha rotet litt rundt kom vi omsider frem til Valle de Muerte (Dødens dal).
• Sandboarding er kjedelig, eller jeg er mindre god. Det gikk tregt, var vanskelig å svinge, og det er driit-tungt å gå oppover sanddynene for å komme til et bra start-sted.
• Etter å ha sandboardet i en ørken har du ufattelige mengder med sand i og på klærne dine. Dusjen for å få kroppen fri for sand var kald.
• Vi kjøpte brød, ost, skinke og slikt og laget oss kveldsmat på herberget.
• Det er ca. null som skjer i San Pedro på kveldstid.

… senere får jeg skrive om hvordan det gikk med bussturen til Argentina, og hva som har skjedd så langt her, men nå er det på tide å finne seg noe mat.

Søndag 25. juni

Jeg våknet og tok en kjølig dusj. Ser ut som jeg har mye uflaks med dusjene her nede. Får sjelden skikkelig varme på dem. Etter alle tingene vi har handlet er sekken nå blitt rimelig full, og mindre grei å ha med å gjøre. Spesielt når man tenker på at flyselskaper opererer med ting som overvekt og slikt. Dette skulle vise seg å bli en lite hendelsesrik dag … det er ikke mye å ta seg til i en by hvor det meste stenger på søndagene. Vi trasket derfor tilbake til ZoFri-greien, siden de hadde åpent grunnet et ti-års jubileum. Det var ikke akkurat så mye å ta seg til der heller, men det fikk hvertfall tiden til å gå.

Etter en stund stakk vi tilbake til herberget. Selv om vi teknisk sett hadde sjekket ut, hadde ikke eierne noen problemer med at vi drepte mer tid der mens vi ventet på at bussen vår skulle gå. Vi satt og slappet av, jeg oppdaterte dagboken min relativt kraftig, og når det nærmet seg kveld og vi ble sultne fikk vi husvertene til å bestille pizza til oss (det er tross alt lettere for dem enn for oss). Pizzaen var genialt god, og etter å ha fortært den, tapte jeg i kort mot Torbjørn igjen. Det begynner å bli ganske vanlig å tape i kort …

Omsider ble klokken ca. tid for å gå til bussterminalen, rundt ti på kvelden eller noe. TurBus (som er selskapet vi reiser med) har faktisk en egen bussterminal, og benytter seg ikke av den resten av selskapene benytter seg av, og dermed var det vel første gang vi slapp å betale “departure tax” til selskapet som eier terminalen. Mens vi ventet på at de skulle gjøre bussen klar kom noen engelsktalende karer over til oss. De var relativt pent kledd, hadde kort hår og navneskilt. Etter en kort innledende samtale, hvor de sa det var godt å møte noen som snakket engelsk, lurte de på hvor vi var fra (som så mange), og lurte deretter på om vi hadde mange som dem hjemme hos oss. “Mange som dem?” Så sa de at de var fra “The Church of Jesus Christ”. En eller annen rar kristen subgruppe tenkte jeg, og lurte egentlig ikke så mye på hvilken. “The Church of Jesus Christ” … Pah! Man skulle tro at det gjelder alle kristne, men de var visst mormonere. De var der for å ta imot “misjonærer”, og skulle gi dem en slags briefing før de sendte dem videre med buss til andre plasser i Chile. Jeg lot være å si hva jeg synes om misjonærer, og hoppet på bussen kort etter. En buss som hadde den beste standarden jeg hadde sett til nå (selv om jeg senere snubler over noe enda bedre).

Kort etter jeg hadde sovnet, og det er så klart den verste tiden å bli vekket på, ble jeg vekket for en bagasjesjekk. All bagasjen ble tatt ut av bussen og lagt på en enorm benk. Torbjørn fikk den vanlige behandlingen av tollerne, de sjekket bagasjen hans nøyere enn de andre. Min åpnet de knapt, mens de var gjennom bl.a. toalettmappen hans. Etter et relativt kort stopp kunne jeg legge meg til å sove igjen, og ble ikke vekket før vi entret Calama. Der måtte vi vente på en ny buss, og selv om vi sto inne i terminalbygningen var det relativte kaldt. Det var også en del løse hunder som løp rundt der, og som noen var teit nok til å slippe inn, og noen andre var enda teitere og faktisk matet. Som om de kommer til å stikke om de får mat liksom … På den neste bussen spilte de en slags megahits-CD, hvor alle sporene er et halvt minutt lange eller noe slikt, og glir lett over i neste sang. Dette med kjente hits fra åtti- og nitti-tallet, og så klart coverlåter. Det slår meg at vi har hørt mange halvgode coverlåter her nede. Det må være billigere å kjøpe disse kvasi-CD-ene fremfor den ekte varen. På bussen til San Pedro de Atacama var det mye bra utsikt over ørkenen, men igjen tok vi ikke noe bilder. For det første var vel jeg tom for batteri, og Torbjørn sov, men det er også ganske vanskelig å få noen fornuftige bilder ut av et bussvindu når solen holder på å stå opp.

Siden jeg ikke har boken med meg (OK, den er sikkert mindre enn ti meter unna, men likevel) og ikke gidder å skrive noe av det just nu likevel, skriver jeg noe annet. Vi har reist i ca. fire uker nå, og på den tiden har dette skjedd:

• Land besøkt: Peru, Bolivia, Chile, Argentina.
• Bøker lest: Fakta om Finland, L, Frihetens øyeblikk, Haiene, Hertug Hans (og jeg er over halvveis i Gudfaren, som jeg kjøpte for 3 dager siden).
• Land man har blitt tilbudt snusk (narkotika) i: Peru (tre ganger), Bolivia (tror jeg hvertfall) og jeg er rimelig sikker på at drosjesjåføren i Buenos Aires hadde tilbudt oss det om vi hadde sagt ja til spørsmålet om vi likte marijuana.
• Timer brukt i buss: 70 (antall bussturer er 11)
• Timer brukt på fly: 17 (antall flyturer er 4)
• Timer brukt på flyplass: ca. 11
• Antall steder besøkt: 13